Analyyyyse

Okei. Har du noen gang prøvd å skrive en femsiders diktanalyse av Horats’ Ode 1.9 – Visdom? Det må være minst like uinteressant, og nok også like givende som å pugge alle desimalene til pi. Jeg for min del vil tørre å påstå at jeg har klart meg ganske greit gjennom mitt 19 år lange liv ved å kun kunne 10 desimaler. Jeg kan til og med se for meg at åtte av dem er relativt unødvendige, i hvert fall for meg.

Meeen, tilbake til utgangspunktet: diktanalyse. Alt jeg har å si nå er usj. Derfor har jeg i dag, som for så vidt også alle andre dager den siste uka, endt opp i fosterstilling i sofaen godt pakket inn i Koseteppet. Nei, koseteppet er ikke like teit og barslig som en koseklut som babyer har, men det er for meg og Vilde en flott erstatning for våre ikke tilstedeværende kjærester. Line er dessverre i militæret, og jeg, jeg er bare ensom. 

 Jeg har så mye jeg vet jeg burde ha gjort at jeg blir helt handlingslammet, og tilbringer i stedet tiden med å angstspise Nesquik-kuler rett fra boksen. Akkurat nå ser jeg ikke helt problemet med dette, og synes egentlig det er ganske behagelig. Selvsagt hvis du ser bort fra det meget forventede panikkanfallet jeg kommer til å få om et par strakser. Egentlig burde jeg vel funnet meg en psykolog, men vi så hvordan det gikk sist gang, eller hva mamma?

Da så jeg for så vidt sånn ut, sånn cirka. Kanskje ikke rart jeg trengte litt ekstra hjelp.

Jeg forholder meg nå heller til terapi som fosterstilling, kaffe og Baileys hver kveld, Nesquik-kuler, angstdråpene jeg fikk av min naturterapeut og selvsagt min kjære samboer Vilde.

Til helga blir det forhåpentligvis lit ututut, i stedet for å sitte hjemme. Og der får jeg jo også utnyttet det ultimate partytrikset mitt… wait for it… at jeg kan slikke meg på albuen! Seriøst, det er ikke noe som drar gutter mer enn et eget, privat freakshow. True story.