Radio og Phit droid

Jeg har et tips til dere. Ikke hør på radio mens dere tar på mascara. Du vet aldri hvilken sang som kommer på, og plutselig ut av det blå bestemmer radioen seg for å være ond, og begynner å spille for eksempel, helt hypotetisk selvfølgelig, Someone like you av Adele. Da kan du ende opp med å stå med skjelvende hånd og munnen på vidt gap, mens du for harde livet prøver å maskere vippene dine uten å begynne og grine mer enn du allerede gjør. Det kan igjen ende opp med at du blir seende ut som en panda, og må vaske vekk sminken for så å begynne på nytt. Dette er, som sagt, selvfølgelig en helt hypotetisk situasjon, og skjedde ikke meg i dag.

Og ettersom livet har en dårlig vane med å gå videre hver dag, noe jeg selvsagt ikke klarer å føle med på, er det mye jeg heller burde gjort enn å høre på radio og sminke meg. Og også å blogge forsåvidt... Nå er det snart eksamen, og derfor leser jeg kjempe mye hver dag. Jeg tenker i hvert fall på at jeg burde lese, så det telles jo som noe håper jeg. Jeg ser heller på tv og spiller Phit droid. Nå er jeg snart ferdig med alle de 935 levlene i level pack 1, og Vilde tar meg allikevel snart igjen. Hun lastet det ned for under to uker siden. Til og med på tross av mine anbefalinger om å la være. Kun på trass ser jeg for meg. Men uansett, det er godt å ha en likesinned person i disse frustrerte tider. Hun forstår meg når jeg blir superirritert og vil kaste mobilen i veggen. Og i tillegg har vi i hvert fall ikke skapt vår egen interne Phit droid-humor som gjør at vi ler så mye at vi nesten tisser på oss. Noe som igjen minner meg på noe annet. Statistikken på bloggen er kjempegøy! I hvert fall når resten av livet mangler glede.

Tapere. Jeg elsker når bloggen vår blir offer for rar fetish-sex.
(Igjen, bloggdesign osv. er ikke min ting. Trykk på bildet så vokser det!)

Og utenom at Phit droid i all hovedsak har blitt livet mitt, så har jeg overraskende nok tid til litt annet også. Blant annet å hate folk. Jeg tror jeg har en over gjennomsnittlig lyst til å drepe diverse mennesker. Eller i hvert fall hater jeg mange. I går for eksempel så ble vi kjent med noen på bussen på vei hjem fra byen. Som de fleste av leserne vet, så har jeg til vane å konsumere litt for mye alkohol, så skylder mine dårlige sosiale antenner på dette. Men denne gangen sovnet jeg faktisk i senga mi! Uansett, de på bussen var freaks, mer enn det vi er, og det sier mye. Så jeg følte det nødvendig å dele mine innerste tanker om hvor gjerne jeg ville stikke han ene med en kniv. Jeg tror at han trodde jeg tulla. Hah. Jeg vet at å hate er et sterkt ord, men noen ganger er det det eneste som strekker til. Nesten. Jeg kan ikke lenger telle på hendene mine de menneskene jeg kunne tenke meg å se forsvinne fra jordens overflate akkurat nå, og ser egentlig ikke på dette som noe problem. Andre gjør kanskje det, så mitt nyttårsforsett i år er å ikke være så slem. Jeg begynner selvsagt ikke enda.

Koselig!

Det er så kaldt ute! Drittnovember. Kan det ikke bare bli mars snart? Så slipper vi både jula og de to verste snømånedene. Det hadde vært noe det!

I går da jeg gikk av t-banen, dekket et lag med speilblank is hele plattformen. Jeg tuslet ut av den varme vognen med mitt morragretne tryne, og ante fred og ingen fare. Det var før jeg plutselig ble hundre prosent sikker på at jeg kom til å falle ned i t-bane-sporet og dø da jeg merket hvor griseglatt det var. Men så gjorde jeg ikke det, og jeg tenkte bare "faen!" mens jeg vagget videre bortover den livsfarlige veien, som en pingvin med brukket hale (har de hale?). Fin historie, ikke sant?

I går betalte jeg bussjåføren med enkroninger, 44 stykker, bare på trass fordi jeg selv hadde latt busskortet mitt gå ut. I går fikk vi stipend/lån, så jeg bestemte meg for å lete etter julegaver. Jeg endte opp med å bruke over tusen kroner på meg selv. I dag glinset trappa utenfor døra vår, som om den ville late som om den var Edward Cullen. Så jeg trampet ekstra hardt på den da jeg gikk ut. I dag sa jeg nei til å støtte Røde kors, samme hvor mange fine ting drittpersonen argumenterte med at de gjorde. Han kunne ha truet med å drepe meg, og jeg hadde ikke sagt ja. JEG HAR IKKE PENGER. Bare til meg selv. Ser dere hvor godt menneske jeg er? Lurer på når karma kommer for å ta meg. Åjaa, stemmer det, det har allerede skjedd. Drittliv.

Jeg slenger med en liten liste over hvordan noen tilfeldigvis snubler inn på bloggen vår (vi kan nemlig se refererende nettsted og trafikkilder!):

- 12 stykker har kommet inn på bloggen fordi de søkte på ordet "gulrot" i en eller annen søkemotor. Sikkert Google, det er best.
- 4 stykker har søkt på ordet "huleboer"
- ... nå kommer det som jeg synes er gøy: 3 stykker har funnet bloggen vår fordi de søkte på "huleboer + sex". Hvorfor!? Nå kommer vi tilbake til det store spørsmålet: Hvordan er det mulig at folk er så dumme!??
- Andre søkefraser er for eksempel "jaaa jeg bite neglene" og "maur på gulvet"
It's a wonderful world.

Heidi :)))

Bruises

I dag skal vi ikke ut. Helt serr. For vi var ute i går nemlig. Det ble ikke helt vellykket kan man si, eller hva Heidur?

Men ja, vi var hos ei venninne som bor på Ås. Det er ikke veldig mye liv på Ås, stedet består hovedsaklig av jorder og skog, men det finnes utrolig nok et universitet der, og der det finnes skoler, finnes det studenter. Der det finnes studenter finnes det også som regel både fester og - ikke minst - ALKOHOOOOL!!!

Når det er sagt, så må jeg kanskje også nevne det at vi tre, Heidi, Tonje (hun som bor på Ås) og meg selv var ganske deprimerte denne dagen, og ønsket helst å drukne våre sorger i bunnen av en flaske. For å gjøre en lang historie kort, det var ikke lurt. Vi ble ganske fulle hele gjengen, og én av oss endte kvelden sovende i do. True story. Vel hjemme i hybelen til Tonje, sovnet vedkommende også i dusjen, og på en kjøkkenstol før vi til slutt klarte å få slengt oss i seng. Jeg personlig drømte diverse grusomme drømmer om kviser OPPÅ KVISER i ansiktet, og våkna opp med dyp angst.

Nå har jeg mista all lyst til å leve, derfor blir dette innlegget så utrolig dårlig. Beklager. Men jeg har en kjæreste som har blitt syk, og av den grunn ikke kunne komme til meg i går. Dette resulterer alltid i depresjon. Derav alkoholmengden. Og også den stigende lysten til å smelle hodet knallhardt i blandebatteriet... Merkelig det der.

Heidi, søt som hun er, har vist meg den fineste sangen i hele verden, alt jeg vil gjøre er å høre på denne sangen hver dag, hele tiden. Ingenting annet. Bare hør:

Lana del Rey - Video Games

Nydelig.

Jeg hørte en annen sang på spotify i dag, Bruises av Chairlift, som minner meg om en hysterisk morsom hendelse. Ei venninne av meg var veldig forelsket i en gutt under russetiden. Russetiden er en viktig faktor i historien, man er ikke alltid ved sine fulle fem i russetida (man er som regel bare full), og det var ikke Cris heller, for å si det sånn! Hun skulle nemlig prøve å imponere denne gutten med å stå på hendene. Og mens hun kastet seg framover for å vise hvor tøff hun var, tenkte hun at nei, det er jo ikke noe vits i å stå på hendene, ANSIKTET er mye tøffere! Så hun trakk inn hendene i siste sekund, og faceplanta grasiøst i asfalten. Jeg lover dere gutten ble imponert, ingenting er mer imponerende enn åpne sår i trynet og blod rennende ned på klærne.

I tried to do handstands for you
I tried to do headstands for you
Everytime I fell on you, yeah everytime I fell
I tried to do handstands for you
But everytime I fell for you I'm permanently black and blue, permanently blue for you

-Vilde

Derfor.

Jeg skal ikke snakke for Vilde, men grunnen til at jeg ikke blogger så utrolig iherdig som jeg gjorde før (haha!) er enkel. Jeg har ikke noe liv. Jeg har forstått at det i lengden ikke er så interessant for dere å få vite hvor mange timer jeg bruker hver dag på å ligge i fosterstilling og gråte. Ingenting meningsfullt verken kommer inn eller går ut av hodet mitt om dagen. Slik som for eksempel i går da Vilde og jeg gikk hjem fra butikken så fant vi ut, etter en lang diskusjon, at å ta livet av seg selv ved å bevisst dunke hodet hardt nok i blandebatteriet på dusjen ville vært vanskelig. Spesielt med vår selvkontroll. Oooog, jeg drømte om vannkokere natt til i dag. Helt sant. En skikkelig lang drøm om vannkokere.

I løpet av uka har jeg også funnet ut at rugbrød med smør og gulost, med klementin ved siden av, gir meg mer glede enn jeg har kjent på lenge. Jeg tror jeg offisielt går under begrepet "taper" nå. Men hvis dere absolutt vil vite det, så har jeg jogget og sånn hver dag denne uka. Det er stort for meg. I denne anledning fant jeg også ut at jeg fryser veldig dersom jeg jogger i tynn treningstights på kvelden etter å ha fjerner pelsen. Ja, alle sammen, jeg brukte faktisk hele ti minutter på å gjøre med selv mindre ekkel. Anbefales ikke!

Det er kanskje like så greit for oss alle at jeg bare holder meg borte fra bloggen.

Jeg skulle ønske jeg var en maur.

Om syndrom, overraskelser og å være fattig

Jeg blir tvunget av Heidi til å blogge. Akkurat nå. For dere skjønner, jeg var dum nok til å logge inn for å sjekke statistikken (som forresten var begredelig, skjerp dere peepz!), og Heidi bare:" Skal du blogge???" Og jeg bare:"Ehm, nei?" Og hun bare: "Joooo, du MÅÅÅ!!!" Så derfor er jeg her. Og derfor blir dette innlegget så dårlig.

Jeg eier ikke selvdisiplin. Ikke nå lenger. Den har tydeligvis flyttet. Før, da jeg gikk på ungdomsskolen, hadde jeg selvdisiplin i hauger. Jeg var bare så flink! Gjorde lekser hver eneste dag, og fikk kjempegode karakterer. Det er det slutt på nå, gitt. Nå tenker jeg som Dagfinn Lyngbø, ka e vitsen. Men, kjære dere, det stopper ikke der. For som dere kanskje har lagt merke til, det florerer av angst i denne boligen. Jeg har en teori om at Heidis og min angst parrer og formerer seg, slik at angsten bare gror og gror. For jeg har nå såpass mye angst, at jeg ikke en gang klarer å tenke på skolearbeidet. Det gjør fysisk vondt inni meg å tenkte på det, og hele kroppen slutter å fungere. Jeg ramler sammen i en klump, en sammenklemt ball, hardpressa fosterstilling, og slik ligger jeg. Heidi har også denne lidelsen. Sannsynligvis er det en udiagnosert sykdom, eller kanskje et syndrom, Heidi og jeg har til felles. Hvis det ikke har noe navn, kan vi navngi det da?

Også hør dette da. Fikk meldin av Line tidligere i dag. Hun skreiv at vi kan møtes litt før hun skal hjem til K-Town på fredag, og det gleder jeg meg selvsagt veldig mye til. Men så kommer hun her og sier hun har en overraskelse til meg!? Jeg bare "what??" Jeg hater overraskelser... Jeg trenger tid på å forberede meg på hva jeg skal føle, sånne ting kan jeg ikke ta helt på sparket. Jeg er så stappfull av følelser for tida at jeg helt sikkert kan gi fullstendig feil respons. Jeg kan for eksempel helt sikkert begynne å gråte! Hvis det er noe fint hun skal si eller gi meg, passer det seg vel ikke å begynne å gråte?? Men det kan ikke jeg noe for, for jeg vet ikke hva som skjer! Omg, dette er grusomt...

Over til noe annet. Jeg måtte kjøpe ny foundation, øyekrem og mer tørrshampo i dag. Å bruke ikke-esisterende penger til å kjøpe ting med, er ingen god idé. Jeg har nå kanskje 500kr på konto. Og dette skal vare til 15.november. Jeg tror vi alle ser hvordan dette vil ende.

Nå er jeg tom. Snakkes.

-Vilde