Radio og Phit droid

Jeg har et tips til dere. Ikke hør på radio mens dere tar på mascara. Du vet aldri hvilken sang som kommer på, og plutselig ut av det blå bestemmer radioen seg for å være ond, og begynner å spille for eksempel, helt hypotetisk selvfølgelig, Someone like you av Adele. Da kan du ende opp med å stå med skjelvende hånd og munnen på vidt gap, mens du for harde livet prøver å maskere vippene dine uten å begynne og grine mer enn du allerede gjør. Det kan igjen ende opp med at du blir seende ut som en panda, og må vaske vekk sminken for så å begynne på nytt. Dette er, som sagt, selvfølgelig en helt hypotetisk situasjon, og skjedde ikke meg i dag.

Og ettersom livet har en dårlig vane med å gå videre hver dag, noe jeg selvsagt ikke klarer å føle med på, er det mye jeg heller burde gjort enn å høre på radio og sminke meg. Og også å blogge forsåvidt... Nå er det snart eksamen, og derfor leser jeg kjempe mye hver dag. Jeg tenker i hvert fall på at jeg burde lese, så det telles jo som noe håper jeg. Jeg ser heller på tv og spiller Phit droid. Nå er jeg snart ferdig med alle de 935 levlene i level pack 1, og Vilde tar meg allikevel snart igjen. Hun lastet det ned for under to uker siden. Til og med på tross av mine anbefalinger om å la være. Kun på trass ser jeg for meg. Men uansett, det er godt å ha en likesinned person i disse frustrerte tider. Hun forstår meg når jeg blir superirritert og vil kaste mobilen i veggen. Og i tillegg har vi i hvert fall ikke skapt vår egen interne Phit droid-humor som gjør at vi ler så mye at vi nesten tisser på oss. Noe som igjen minner meg på noe annet. Statistikken på bloggen er kjempegøy! I hvert fall når resten av livet mangler glede.

Tapere. Jeg elsker når bloggen vår blir offer for rar fetish-sex.
(Igjen, bloggdesign osv. er ikke min ting. Trykk på bildet så vokser det!)

Og utenom at Phit droid i all hovedsak har blitt livet mitt, så har jeg overraskende nok tid til litt annet også. Blant annet å hate folk. Jeg tror jeg har en over gjennomsnittlig lyst til å drepe diverse mennesker. Eller i hvert fall hater jeg mange. I går for eksempel så ble vi kjent med noen på bussen på vei hjem fra byen. Som de fleste av leserne vet, så har jeg til vane å konsumere litt for mye alkohol, så skylder mine dårlige sosiale antenner på dette. Men denne gangen sovnet jeg faktisk i senga mi! Uansett, de på bussen var freaks, mer enn det vi er, og det sier mye. Så jeg følte det nødvendig å dele mine innerste tanker om hvor gjerne jeg ville stikke han ene med en kniv. Jeg tror at han trodde jeg tulla. Hah. Jeg vet at å hate er et sterkt ord, men noen ganger er det det eneste som strekker til. Nesten. Jeg kan ikke lenger telle på hendene mine de menneskene jeg kunne tenke meg å se forsvinne fra jordens overflate akkurat nå, og ser egentlig ikke på dette som noe problem. Andre gjør kanskje det, så mitt nyttårsforsett i år er å ikke være så slem. Jeg begynner selvsagt ikke enda.