Endelig, jeg er ferdig med jobb! Hurraaaaa! Eller, for denne gang, for jeg skal mest sannsynlig(vis) jobbe der i jula også, men det gjør egentlig ikke noe, trenger jo pengene. Og folkene jeg jobber med er jo veldig hyggelige. Men for nå er jeg glad jeg er ferdig. Og det er egentlig mest fordi jeg er lei av å måtte være glad og smile selv når jeg har mest lyst til å kjefte kundene huden full for å være så dumme. Når man jobber i butikk får man virkelig oversikten over hvor mange dumme mennesker det finnes her i verden!
Og der jeg jobber, som for øvrig er på et senter, så vi har sene kvelder (relativt), dette senteret ligger altså rett ved en haug omsorgsboliger. Både ekstremt gamle mennesker, sånne som ser ut som om de skal ramle sammen hvert sekund, ikke kan prate ordentlig og lukter vondt, og sånne helt gale mennesker som så absolutt ikke burde gå rundt aleine. Sånne mennesker har jeg kontakt med flere ganger daglig når jeg jobber. Og så er det spesiellt ei dame jeg er helt sinnsykt lei av. Bitteliten, har alltid noen helt syke klær på seg, og øynene hennes peker i forskjellig retning. Det er helt sant. Og hun er veldig rar. Hun snakker ikke som vanlige mennesker nemlig, hun roper. Og i et toneleie som gjør at det virker som hun er konstant sur. Og hun har visst en forkjærlighet for junkfood. Alltid har hun med seg noe mat når hun kommer inn i butikken. De siste gangene har det vært pølse, men en gang tidligere var det et pizzastykke. Og da hun skulle betale, fant hun det helt greit å legge dette pizzastykket på disken. Min disk. Som jeg står ved. Som jeg ekspederer kunder. Den disken. Og jeg bare stirra ned på dette pizzastykket. Klarte ikke å si noe. Alt jeg tenkte var:"Pizza. På disken. Hva i helvete gjør den der? Er du helt teit? På disken. Kan du vennligst fjerne den? Den ekle, ekle pizzaen. Nå må jeg vaske også..." Og sånn fortsatte det helt til hun hadde betalt og gått. Det var grusomt.
Var egentlig bare det jeg ville si.
-Vilde
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar